Tem muita gente que fala que e lenda, mas ca p/ nos... eu nao concordo nao... No Brasil o unico caso de suicidio mais proximo que eu ouvi falar foi do pai de uma amiga minha, isso quando eu tinha uns 12 anos. Mas isso parecia tao longe, um caso unico no meu mundinho... Eu NUNCA parei p/ pensar nisso. Mas tenho três anos de Noruega e ja ouvi TANTOS casos... Minha sogra perdeu um primo, o marido de uma das minhas amigas perdeu o melhor amigo, que inclusive foi testemunha do casamento deles, agora recentemente uma das minhas amigas perdeu o irmao. Nao sei o segundo, mas os outros dois eram usuarios de drogas, o primeiro passo p/ o fim.
Ai eu resolvi pesquisar...
Fonte: http://www.ssb.no/english/subjects/00/minifakta_en/po/main_03.html
Site do instituto Nacional de Estatistica:
http://www.ssb.no/aarbok/tab/tab-121.html
Vejamos o que diz a wikipedia:
"Hvert år har ca. dobbelt så mange mennesker tatt livet av seg som antallet som dør i trafikken i Norge".
A cada ano o numero de mortes por suicidio e quase o dobro do numero de mortos em acidentes de trânsito na Noruega.
Chocada em saber que o numero de gente que opta por morrer e infinitamente maior do que os que morrem por escolha de outros.
O que poderia explicar isso??? A sociedade em si e muito individualista... meu problema e meu problema, seu problema e seu problema. Boa sorte! E isso vem um pouco de base...
Aqui um trecho do texto do Sergio Luis, que eu acho que explica muito... (Mesmo ele tendo focado outro assunto, acho que acertou em cheio no ponto que quero chegar).
"O que não há muito, são pais comprometidos de fato com a educação de seus filhos. Que se disponham não a conversar sobre sexo, mas a conversar… sobre qualquer coisa. A jogarem video-game com eles, a levarem pra jogar bola, a brincarem de bonecas, e a ensinarem a varrer o chão, lavar a louça, fazer comida. Parece haver uma letargia, mas acho que a questão é pior. A mim parece (e isso é meramente opnativo) que os pais tem medo de educar, de ensinar, de impor limites e exercer alguma autoridade, sob o pretexto de estarem sendo “rígidos demais” ou de “não permitir que os filhos façam as próprias escolhas”. Bullshit!!! Os filhos nunca saberão fazer escolhas se não lhes for ensinado. E digo mais, eles estão sendo ensinados, mas não pelos pais. No fim, os pais apenas se omitem, mas as crianças continuam sendo ensinadas".
Fonte:
http://slsnake.wordpress.com/2007/09/30/criancas-e-sexo-na-noruega/
E fechando com chave de ouro, uma frase que eu recebi por email:
"A mãe (ou o pai ! ) que leva o filho para a igreja, não vai buscá-lo na cadeia..."
P/ bom entendedor, pingo e letra!
Infelizmente eu tambem gostaria que ele tivesse ligado novamente, ou que ela tivesse mais tempo p/ ouvi-lo. Um minuto de atencao poderia ter salvo uma vida... Ou pelo menos retardado a partida. Lamentavel...
Hildegunn Hamrebø Årnes er gått bort
Den driftige lederen av Bodøavdelingen gikk bort rett før seminaret
Kjære Hildegunn
Mandag den 18. oktober, tidlig på morran, fikk jeg beskjed om at du var død. Jeg kunne ikke tro det var sant. Jeg fikk ikke vite da hva som hadde skjedd, men jeg fryktet jo med det samme for at du kunne ha tatt ditt eget liv.
Du ringte meg på søndags formiddag og sa at du sleit. Du sa ofte det. Jeg hørte ingen ting i stemmen din som fortalte at ting var verre enn vanlig, og jeg svarte at jeg ikke kunne komme. Jeg ba deg bruke menneskene rundt deg, jeg ba deg snakke med de ansatte i Vebjørn Tandbergs vei. Jeg skulle ønske at du hadde ringt meg opp igjen senere på dagen, da alt ble for mye.
Du var så åpen Hildegunn, og du var så flink til å be om hjelp. Du sa flere ganger til meg at du var redd for at du kunne komme til å ta ditt eget liv i fortvilelse til slutt, at du var redd for at du ville ende ditt liv på denne måten. Jeg vet at du ikke ønsket å dø. Du hadde så mange planer, og du snakket hele tiden om fremtida. På tirsdag i neste uke skulle du ha hatt æren av å ønske velkommen til fagdagen vår om psykisk helse, det var noe du så frem til og en oppgave jeg vet du ville taklet med glans. Jeg har sett deg tale i forsamlinger. Du var så direkte, så sterk og klar i din kommunikasjon. Jeg vet at du ville ha vært stolt Hildegunn, både av deg selv og av foreningens arbeid. Vi som er igjen skal gjøre vårt ytterste for at fagdagen skal bli en suksess, og vi vil minnes deg på tirsdag. Uten deg hadde ikke foreningen WSO Bodø eksistert. Tusen takk Hildegunn, for at du tok initiativet og startet opp WSO i Bodø. Ditt arbeid hjelper mange mennesker som sliter psykisk, og du hjalp også meg ut av apati, maktesløshet og ensomhet.
Vi traff hverandre i 2006, på A-posten. Vi hadde kontakt en liten periode etter det, men det var først da du høsten 2009 stod frem i avisa som initiativtager til en lokal forening som skulle jobbe mot tvang i psykiatrien, at vi ble virkelig gode venner. Det siste halve året treftes vi som oftest to ganger i uka. Hver tirsdag serverte vi kaffe og vafler på Batteriet. Nesten hver uke kjørte vi tur i lag også. Du hadde ikke bil og fortalte meg ofte at du satte sånn pris på de turene. Det gjorde jeg også, det vet du. Det ble mange turer til Nordsida til å begynne med, vi kjørte helt til fergeleiet. Etter hvert begynte vi å kjøre til Saltstraumen isteden, der stoppet vi på hotellet og tok en kopp kaffe og så ut over havet.
Det var på tur til Saltstraumen at jeg så deg for aller siste gang, kvelden før du døde. Du fortalte gledesstrålende at du hadde to unger! Og så lo du godt av mitt forbausede uttrykk. Du hadde nettopp tegnet deg som fadder til to barn via SOS barnebyer.
Du ønsket alltid å hjelpe andre Hildegunn, og det kommer jeg aldri til å glemme. På tross av dine egne problemer hadde du hele tiden stor omtanke for andre, og du var et handlingens menneske. Du hadde en stor kraft i deg.
På en kunstutstilling for kort tid tilbake så jeg noen arbeider du hadde laget. Jeg fortalte deg det ikke, men jeg begynte å gråte da jeg så ditt røde hjerte vevd inn i en sort ramme. Det var et godt portrett av deg Hildegunn, slik jeg så deg. Et varmt, bankende hjerte omgitt av et mørke du ikke kunne beseire. Du levde i det mørket Hildegunn, og jeg beundrer deg for at du holdt ut så lenge.
Jeg finner en slags trøst i at du nå slipper den daglige kampen mot de vonde tankene som stadig hjemsøkte deg.
Tusen, tusen takk for ditt vennskap. Jeg skal huske deg med stolthet og glede over det flotte mennesket du var.
Hvil i fred Hildegunn!
Britt
Tema meio sinistro :-( P/ combinar com o tempo chuvoso de hoje :-)